Kvinnefelle og nye sko

_MG_7279
Elsa fekk sine første sko nettop. Eg blir heilt øm av å sjå på dei. Lille venn.

I dag har eg fått bilder av Elsa som kosar seg glugg med farfaren sin. Eg har vore på biblioteket og fått gjort masse. Og tenker at takk gud for at eg ikkje er Elsas einaste omsorgsperson:

Har fulgt litt med frå sidelinja på debatten som vart utløyst av denne saka. Eg blir så lei av at mødre må bære heile verda på sine skuldre. Eg syns denne polariserte debatten er kvinnefiendtlig, for kven skal kunne være heime med barn til 2-3 årsalderen og samtidig ha eit varig yrkesliv og egen inntekt? Kva med kvinner som er sjølvstendig næringsdrivande, som er midt oppi ei utdanning, eller som har ein jobb ingen andre kan overta? Kva med dei som får fleire barn? Eg orkar ikkje å høyre meir om at ein må verdsette omsorgsarbeid så lenge omsorgsarbeid faktisk ikkje er verdsatt i dei heile tatt.

Denne vinteren har eg stått midt oppi sjølvaste kvinnefella. Permisjonen er over, mannen min tjenar meir enn meg. Ingen barnehageplass før hovudopptaket i august. Eg har Elsa på dagtid, og jobbar når eg kan i helger, kveldar og når fantastiske besteforeldre kan passe. Eg har vel fulgt ei oppskrift på stress når eg ser tilbake på vinteren. Og er så forbanna på at kvinner må stå klemt mellom å måtte være den viktigaste omsorgspersonen og yrkesaktive mødre. Det går ikkje opp!

Det som irriterar meg mest er den evige nedvurderinga av far og andre nære omsorgspersonar. Det einaste som har fått dette puslespelet til å gå opp er jo far. For det som faktisk fungerar er at me løyser det som ein familie. At Henrik er like viktig som meg for Elsa. Det er det einaste som gjer at me klarar å fylle inn dette vakuumet mellom permisjonstid og barnehage. Eg skulle ønske det var ein debatt om å bedre familiepolitikken, ikkje om kven som er best av mor og far. Og ikkje om kor dårlig gjort det er å sende 1-åringar i barnehage når det ikkje fins så mange andre alternativ.

 

 

Tags:
1 Comment
  • Anne Lise

    March 30, 2017 at 10:40 am Reply

    Så utrolig fint at du tar tak i det temaet. Er helt enig! Hos oss det fungert veldig bra at pappa kunne ta ut lang permisjon med barn nr.2. Jeg fikk ny jobb og måtte begynne å jobbe da han var nesten 7 mnd. Har kjent mye på dårlig samvittighet og bekymring for hvordan dette vil gå, men følte at jeg måtte begynne å jobbe når jeg fikk et drømmejobb- tilbud. Minsten begynte i en liten barnehage da han var litt over ett år, og jeg sliter fortsatt med dårlig samvittighet. Har han det bra? Vil han bli en utilpasset og vanskelig gutt fordi han måtte være hjemme med pappa mens mamma jobbet? Jeg ammet og pumpet (på do! I lunsjen!) mens jeg jobbet de seks første månedene i ny jobb. Skjønner fortsatt ikke hvordan jeg klarte det. Jeg trives godt på jobb, har funnet drømmejobben, men samvittigheten tynger meg. Får vondt i magen av å lese sånne innlegg som i VL. Vi hadde ikke annet valg enn å sende sønnen vår i barnehagen da pappa måtte tilbake på jobb. Jeg skulle ønske samfunnet ville slutte å legge vekt på børen til alle jobbende mødre, og finne en bedre løsning i stedet!

Post a Comment